Tekst: Dagfinn Trømborg

For ca.20 000 år siden hadde siste istid sin maksimale utbredelse. Innlandsisen dekket da store deler av Nordvest-Europa. På det tykkeste var breen trolig opptil 3 km tykk. På sin ferd sørover, brøt isen løs og fraktet med seg morene-materiale, kjempestore stein-blokker og finmateriale, sand og grus, om hverandre. På Slagentangen finnes det mye stein som er fraktet fra områder nord i fylket, og en god del av steinen stammer fra områder enda lenger nord. For om lag 15 000 år siden ble det en markert klimaforbedring som førte til at de veldige ismassene begynte å smelte. Inn-landsisen ble tynnere og brefronten trakk seg tilbake. I geologien sier en at brefronten trakk seg trinnvis tilbake. Det vil si at brefronten holdt seg mer eller mindre i ro i en periode, for så å trekke seg videre bakover. Et slikt opphold kalles et trinn. For om lag 11 300 år siden sto brefronten ved Slagen. Dette kalles: Onsøy-Slagen -Stokke-trinnet. Landet var da så ned-trykt av de veldige ismassene at havet sto inn til bre-fronten. Morene materiale som breen førte med seg ble avsatt. Det groveste, blokker, stein og grus ble avsatt som en rygg like foran brefronten, mens leire og annet finmateriale sank til bunns i roligere vann lenger ute. Etter hvert trakk iskanten seg lenger innover. For 11 000 til 10 600 år siden ble Raet som går diagonalt gjennom Vestfold fra Horten til Mølen ved Helgeroa, avsatt. Etter hvert som innlandsisen ble tynnere og vekten mindre, begynte landet langsomt å stige. Områder som hadde vært oversvømt av havet ble etter hvert tørt land. Moreneryggen ved Slagentangen dukket opp av havet. Bølgene slo inn i materialet. Vasket, sorterte og rundet steinene. Etter hvert som landet steg, ble det dannet flere terrasseformede strandlinjer under hverandre. De eldste øverst. I dag har landehevningen omtrent opphørt. Bølgene slår fortsatt inn på rullesteinene på Slagentangen. Vi kan gå og glede oss over rundslipte steiner med fine farger og varierte mønster. Her finner vi de permiske lavabergartene rombeporfyr og basalt. Blokker av kambrosilurisk kalkstein og leirskifer som trolig stammer fra Langøya eller fra en av de andre øyene i Sandebukta. Den blekrøde drammensgranitten, som er en permisk dypbergart, er lett å kjenne. Ellers finner vi bergarter som må ha blitt fraktet mye lenger, som for eksempel gamle og harde grunnfjells-gneiser og granitter som trolig kommer fra områdene nord og vest for Tyrifjorden. Essoskogen er kjent for frodig lauvskog og ikke minst for blåveisblomstringen om våren. Blåveis trives best der hvor det er kalkrikt jordsmonn. Kalken kommer fra kalkstein som er fraktet nordfra, og fra rester av kalkskall av snegler og muslinger fra den tida da havet dekket området.